Vi vet alle hva «hund» stavet baklengs er. Kanskje er det fordi våre hundevenner alltid har vært en del av menneskenes mytologi om guder og gudinner.
Tilber vi fortsatt hunder i dag? Jeg vet ikke helt. Vi mater dem, bader dem, bruker alle pengene våre på dem og plukker opp etter dem når de gjør sine «forretninger», så kanskje vi gjør det!
Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Takk Gud for det som skjer etterpå 
Annonse
Her er noen hundeguder og gudinner som har blitt æret gjennom tidene.
1. den greske gudinnen Hekate
(Foto: PHAS/Universal Images Group via Getty Images)
Hekate er den greske gudinnen for blant annet veikryss, innganger og hunder. Hun avbildes ofte med tre hoder, og noen ganger ser de ut som hodene til kuer, hester, villsvin, slanger eller hunder, noe som høres ut som en oppskrift på hodepine.
Hekate blir vanligvis beskrevet som enten hundeformet eller som en som har hunder med seg. Når hun nærmer seg, blir hun faktisk annonsert ved at hunder bjeffer eller hyler.
I Hellas ble hunder også brukt til å vokte hjem og domstoler, så det er ikke så overraskende at hun assosieres med inngangspartier der det satt hunder.
2. den babylonske gudinnen Gula
(Foto: Prisma/Universal Images Group via Getty Images)
Gula, også kjent som Bau – eller Nintinugga hvis du liker å ta den lange veien rundt – og mange andre navn, er en av gudinnene i det babylonske panteon. Hun er ofte avbildet i kunst på grensesteiner, og hun er vanligvis avbildet sittende i nærheten av hunder.
Hundene fikk gå fritt rundt i templene hennes, og mange tilbedere laget hundestatuer til ære for henne. Hunden var Gulas hellige dyr, og det er derfor naturlig at kunsten som ble laget for henne eller som forestilte henne, også inkluderte hunder.
Gula ble påkalt i forbindelse med medisinske besvergelser og ble noen ganger kalt «den store helbrederen». Dette kan skyldes at folk i oldtiden fant ut at det å la hunder slikke sårene deres hjalp dem til å leges raskere.
Det anbefales ikke at du lar hunden din slikke sårene dine i dag, men hundeklikking muntrer oss opp når vi er nedfor.
3. Den egyptiske guden Anubis
(Bildekreditering: De Agostini / G. Dagli Orti/Getty Images)
Hvis du kan navnene på noen av de gamle egyptiske gudene, kjenner du sannsynligvis til Anubis. Han er vanskelig å overse med sjakalhodet sitt.
Anubis er guden som bringer sjeler til livet etter døden. Han har ansvaret for å veie en persons hjerte for å finne ut om vedkommende får lov til å reise til dødsriket.
Anubis’ tilknytning til døden kommer trolig av at sjakaler ble observert i nærheten av graver og kirkegårder. Som åtseletere graver de opp grunne graver for å finne mat – og tanken på det gjør en kirkegård enda mindre morsom å være på.
4. prærieulv – indianernes guddom
(Bildekreditering: kojihirano/Getty Images)
I indianske kulturer er Coyote vanligvis en antropomorfisk lurendreiergud som har egenskaper som ligner på det dyret du tenker på når du hører navnet hans.
Legendene varierer mye fra kultur til kultur og stamme til stamme, men han er nesten alltid rampete og kan sammenlignes med den norrøne guden Loke. Kanskje er det fordi prærieulver av og til lager lyder som minner om skrikende latter.
En myte sier at han utgir seg for å være Skaperen, en annen sier at han fortalte den første løgnen noensinne. Den dag i dag brukes han fortsatt i fortellinger for å lære unge mennesker om indiansk kultur.
5. Xolotl, aztekernes gud
(Bildekreditering: Werner Forman/Universal Images Group/Getty Images)
Xolotl er en gud i aztekernes mytologi som forbindes med lyn, ild og død. Han avbildes som et skjelett, et monster eller en mann med hundehode.
Xolotl tilbringer mye tid i underverdenen, der han vokter solen når den forsvinner under de levendes verden om natten. Kanskje for å spare tid tar han også med seg de dødes ånder, siden han uansett er på vei ned.
Xolotl hjalp guden Quetzalcoatl med å bringe menneskeheten og ilden opp fra underverdenen, så han er ganske viktig. Faktisk så viktig at en hunderase ble oppkalt etter ham: Xoloitzcuintli, bedre kjent som den meksikanske hårløse hunden.
Hunden din vokter kanskje ikke de dødes ånder, men den fortjener en hedersplass i huset. De er bedre enn en gud; de er familie!
