Tidligere denne uken kunngjorde Betty White at hun skriver to memoarer, hvorav den andre skal handle om hennes forhold til ikke-menneskelige dyr. Jeg ble veldig glad da jeg hørte det.
Jeg elsket White i The Mary Tyler Moore Show. Jeg elsket henne i Golden Girls. Og nå sist elsket jeg at hun fikk til monologen sin i Saturday Night Live. («På min tid hadde vi ikke Facebook, vi hadde telefonbok, men du ville ikke kaste bort en ettermiddag på det.»)
Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Gudskjelov for det som skjer etterpå 
Annonse
Selv om hun nærmer seg 90 år, har ikke Whites komiske timing avtatt. Hun har bevist at gamle, morsomme forfatterdamer er hotte. I min bok skulle man tro at det var nok. Men White har sikret seg en plass i hjertet mitt som Tina Fey og Janeane Garofalo – selv om de er programledere for SNL som 105-åringer – aldri vil få. Betty White er en forkjemper for dyrs rettigheter.
Hun har vært involvert i Los Angeles SPCA siden 60-tallet og hjelper til med å samle inn penger til Wildlife Waystation . I mars inngikk Betty White et samarbeid med Morris Animal Foundation for å opprette Betty White Wildlife Rapid Response Fund , som skal ta seg av dyr i tilfelle naturkatastrofer.
Det kanskje mest kjente av hennes dyrerelaterte engasjementer er at White sitter i styret for L.A. County Zoo. Og det har jeg blandede følelser for. Til tross for argumentene om at dyrehager gjør barn mer interessert i – og sympatisk innstilt til – dyr, er jeg i utgangspunktet imot dem (dyrehager, ikke barn). Selv om det skjer forbedringer i dyreparker rundt om i landet, er det fortsatt en lang vei å gå.
Så kan man være dyreforkjemper og samtidig for dyreparker? Det finnes like mange meninger og måter å støtte dyr på som det finnes mennesker. Jeg mener at alle vi som virkelig jobber for dyrene, i det minste må lytte til hverandre. I Whites tilfelle vil det være meg en glede.
