Jeg var akkurat ferdig med å gå tur med Chessie (og holdt på med dansen det er å gå ut av kennelen uten å la den andre valpen slippe ut) da en ukjent kvinne kom bort til meg. Hun hadde to små gutter ved sin side, en baby i armene, og hun spurte uten å nøle:
«Dreper dere hunder som ikke blir adoptert?».
Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Takk Gud for det som skjer etterpå 
Annonse
Jeg ble overrasket over hvor direkte hun var. Jeg er frivillig, og jeg var ikke helt sikker på hva de ansatte ville at jeg skulle svare.
«Dessverre blir vi av og til så overfylte at vi må avlive dyr», sa jeg.
Heeler Lucy nærmer seg babybassenget med forsiktighet.
Kvinnen sendte meg et avskyelig blikk.
«Jeg bor i Albuquerque», sa hun. «Jeg forstår ikke hvorfor dere ikke sender hundene dit.» Albuquerque ligger omtrent 80 kilometer sør for Espanola Valley Humane Society (EVHS) i det nordlige New Mexico.
«Vel, vi overfører dyr til Colorado med jevne mellomrom – månedlig, tror jeg. Men du vet at Albuquerque har sine egne overbefolkningsproblemer…»
Kvinnen avbrøt meg: «Vi har et no-kill-shelter der.»
(Jeg har et komplisert forhold til No Kill-bevegelsen. For noen måneder siden skrev jeg en serie i syv deler om temaet, der jeg uttrykte min beundring – og mine frustrasjoner. Artiklene skapte en del interessante diskusjoner, inkludert mye kritikk for min anmodning til oppdrettere om å stoppe denne praksisen i noen år for å demme opp for befolkningsveksten; mange hevdet at folk som går til oppdrettere ikke kan overtales til å adoptere fra dyrehjem, et premiss jeg ikke aksepterer).
Shar-peien Botox snuser mens vi går.
Kvinnen fra Albuquerque har rett. Det finnes et «no-kill»-hjem der, men det er også «limited admissions». Det betyr at når det er fullt, må de ikke ta imot flere dyr. Områdets dyrehjem med åpen adgang – det vil si at de tar imot alle dyr som kommer inn døren – har alle alvorlige problemer med overbelegg.
For å være No Kill, hevder bevegelsen, må et krisesenter ha «åpent opptak», ikke begrenset opptak. Med andre ord må de ikke bare avstå fra å avlive dyr av plasshensyn, de må også ta imot alle hunder, katter, kaniner, ildere osv. som leveres til dem. Å bli No Kill er en edel ambisjon. Det er også utrolig vanskelig å oppnå denne statusen og samtidig sikre dyrene en anstendig livskvalitet når de forlater anlegget.
I Espanola, byen der jeg jobber som frivillig, overga 1 av 2,3 husholdninger i fjor et dyr til dyrebeskyttelsen vår. Det tilsvarer 43 prosent av alle husholdningene i byen. En annen tankevekkende statistikk: På regionens årlige adopsjonsmesse Fetchapalooza i forrige måned formidlet EVHS 83 dyr. Mandagen etter tok vi imot 38. Hundene og kattene, valpene og kattungene bare fortsetter å komme.
Rotties i hvile
Jeg tipper at de som sier at No Kill er mulig i alle delstater i USA, vil ha forslag og kritikk til EVHS. Det finnes sannsynligvis ikke et eneste dyrehjem i USA som ikke kan forbedres på en eller annen måte. Men jeg vet at EVHS gjør mye riktig. De utnytter sosiale medier til å markedsføre dyrene sine. De arrangerer ofte adopsjonsarrangementer utenfor huset. De sponser et aggressivt, ekstremt billig steriliseringsprogram (dette er et område som ikke flommer over av rikdom og ressurser). De samarbeider tett med lokale redningsorganisasjoner og har et aktivt fosternettverk.
Jeg vet ikke alt som skjer bak kulissene på EVHS – og jeg er ikke enig i alle avgjørelser som tas der. Det finnes avlivninger jeg ville ha kjempet imot – ikke fordi jeg trodde at det ville ha vært en enkel oppgave å adoptere bort det aktuelle dyret – mer fordi jeg følte at det kunne skje et mirakel og at man kunne finne den rette situasjonen. Eller at Mike etter iherdig masing kanskje ville gi etter og si: «Ok, ta med den skabbete 12-åringen hjem.» Selv om jeg vet at det ikke ville være det beste for mine nåværende hunder, ekteskapet mitt, økonomien min og så videre å få et dyr i familien.
Så jeg skulle ønske jeg hadde et svar jeg følte meg trygg på når jeg ble spurt om jeg «dreper hunder». Kanskje jeg bare kunne si: «Vi lar ikke hunder vansmekte i små, ensomme kenneler måned etter måned, i håp om at tallene skal bli bedre og at familier som er fulle av kjærlighet, tid og penger skal strømme til oss.» Men det er ikke noe godt svar, så jeg gir det ikke.
I et hus på samme vei som EVHS står en hund bundet til en hundegård med en lang lenke. Jeg ser ham hver eneste gang jeg besøker dyrebeskyttelsen – to ganger i uken. Jeg har aldri kjørt forbi huset uten å legge merke til hunden. Og jeg har aldri sett at noen har tatt kontakt med ham – noensinne. Denne hunden har et hjem. Denne hunden har husly og vann. Den er ikke død. Men jeg vil ikke kalle den levende.
Heeler-Dalmation-Pit-blanding? Hvem vet?
