Det finnes en hunderase som er verdenskjent for sin manglende evne til å produsere den velkjente hundelyden vi alle kjenner: bjeffing. Fortsett å lese nedenfor for å finne ut mer om denne unike hunderasen som bokstavelig talt ikke kan bjeffe!
Hva er den eneste hunderasen som ikke kan bjeffe?
**Basenjien, ofte omtalt som den «barkløse hunden», er den eneste hunderasen som ikke kan bjeffe i tradisjonell forstand.
Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Takk Gud for det som skjer etterpå
Annonse
Denne lille til mellomstore rasen kommuniserer gjennom en rekke unike lyder som skiller seg fra det vanlige hundebjeffet. De lager blant annet en særegen jodlelignende lyd som kalles barroo.
Denne mangelen på typisk bjeffing betyr ikke at basenji er en stille rase; faktisk er det tvert imot. Når de er opphisset, er disse hundene kjent for å produsere høye lyder som noen ganger kalles «basenji-sang». Opprinnelig fra Sentral-Afrika ble de brukt til jakt og ble verdsatt for sin intelligens, smidighet og rolige oppførsel.
Til tross for at de ikke kan bjeffe, er basenjiene gode til å kommunisere og er et flott familiedyr for dem som er villige til å engasjere seg i deres unike vokale uttrykksform.
Hvorfor bjeffer ikke basenjiene?
**Den nøyaktige årsaken til at basenjihunden ikke kan bjeffe er ikke helt klarlagt, men det er allment akseptert at anatomien i strupen spiller en viktig rolle.
Selv om strupen til en basenji inneholder de samme grunnleggende elementene som alle andre hunder, er det en subtil forskjell som skiller dem fra hverandre.
Hos basenji er strupekammeret mindre dypt, noe som angivelig hindrer stemmebåndene i å vibrere tilstrekkelig til å produsere en tradisjonell bjeffelyd.
Noen mener at rasens manglende evne til å bjeffe ble innarbeidet med vilje gjennom selektiv avl i hjemlandet Afrika. Andre mistenker imidlertid at det er en naturlig egenskap som har utviklet seg over tid. Uansett kan dette fraværet av bjeffing ved hver minste lyd ha vært avgjørende for at de overlevde i det halvville livet. Det kan også ha gjort dem til en verdifull ressurs for afrikanske jegere som lydløse og smarte jakthunder, samt pålitelige vakthunder i landsbyer.
