Hvilke hunderaser er ikke anerkjent av AKC?

Spørsmål: Hvordan gjør man en labradoodle usynlig?

Svar: Se etter dem i kennelklubbens register.

Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Takk Gud for det som skjer etterpå

Annonse

Mange av hundene vi ser trave rundt i gatene, som Cavapoos eller Goldendoodles, er ikke offisielt anerkjent av kennelklubber.

Til tross for at de er enormt populære og umiddelbart gjenkjennelige, er hunder som labradoodle hybrider og kan ikke registreres hos nasjonale kennelklubber og «eksisterer» derfor ikke offisielt. Selv om de leker, spiser og bæsjer akkurat som en ekte hund.

Men dette gjelder ikke bare designerhunder. Bull araber er for eksempel en populær rase i Australia, men den er ikke anerkjent av den australske kennelklubben – eller noe annet offisielt nasjonalt register.

Hvorfor bry seg med raser i det hele tatt?

(Bildekreditt: Sandra Standbridge/Getty Images)

Kennelklubber registrerer raser for å opprettholde ensartethet og beskytte rasestandarden – det vil si utseende og karaktertrekk – ned gjennom generasjonene. Hunderaser ble faktisk først offisielt anerkjent i 1800-tallets England for nettopp dette formålet.

På 1860-tallet, som i dag, var folk besatt av hundene sine. De elsket dem så høyt at de ønsket å vise dem frem offentlig på hundeutstillinger. Disse arrangementene var konkurransepreget, med premier til de beste hundene.

Men når en gruppe hunder hadde like fysiske trekk, hvordan kunne man da avgjøre hvilken som var best? Svaret var en sjekkliste over de mest ønskelige egenskapene for rasen, og dermed var rasestandarden født.

Følgeeffekten var å øke ensartetheten innad i en gruppe, slik at hver rase ble distinkt og identifiserbar. Dette betydde også at når man avlet sammen hunder som passet til rasestandarden, ville neste generasjon være «rasetro» eller rasereine i forhold til foreldrenes linje, og det er der begrepet «renraset» kommer fra.

Noen måtte selvfølgelig skrive og kontrollere rasestandardene, noe som betydde at det måtte opprettes et styrende organ for å overvåke fair play. Det var derfor kennelklubber ble opprettet.

Fordelene med offisiell anerkjennelse

Spiller det noen rolle om en sjelden rase eller en hybrid som cavapoo eller malshi får offisiell anerkjennelse?

Det er faktisk fordeler med å stå på en kennelklubbs godkjenningsliste. Disse inkluderer

• Beskyttelse av utrydningstruede raser: Raseentusiaster kan samarbeide for å sikre antallet hunder som tilhører sjeldne raser.
• Spørsmål: Hvordan gjør man en labradoodle usynlig?
• Svar: Se etter dem i kennelklubbens register.
• Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Takk Gud for det som skjer etterpå
• Annonse

Mange av hundene vi ser trave rundt i gatene, som Cavapoos eller Goldendoodles, er ikke offisielt anerkjent av kennelklubber.

Til tross for at de er enormt populære og umiddelbart gjenkjennelige, er hunder som labradoodle hybrider og kan ikke registreres hos nasjonale kennelklubber og «eksisterer» derfor ikke offisielt. Selv om de leker, spiser og bæsjer akkurat som en ekte hund.

Men dette gjelder ikke bare designerhunder. Bull araber er for eksempel en populær rase i Australia, men den er ikke anerkjent av den australske kennelklubben – eller noe annet offisielt nasjonalt register.

Hvorfor bry seg med raser i det hele tatt?

(Bildekreditt: Sandra Standbridge/Getty Images)

Kennelklubber registrerer raser for å opprettholde ensartethet og beskytte rasestandarden – det vil si utseende og karaktertrekk – ned gjennom generasjonene. Hunderaser ble faktisk først offisielt anerkjent i 1800-tallets England for nettopp dette formålet.

På 1860-tallet, som i dag, var folk besatt av hundene sine. De elsket dem så høyt at de ønsket å vise dem frem offentlig på hundeutstillinger. Disse arrangementene var konkurransepreget, med premier til de beste hundene.

• Men når en gruppe hunder hadde like fysiske trekk, hvordan kunne man da avgjøre hvilken som var best? Svaret var en sjekkliste over de mest ønskelige egenskapene for rasen, og dermed var rasestandarden født.
• Følgeeffekten var å øke ensartetheten innad i en gruppe, slik at hver rase ble distinkt og identifiserbar. Dette betydde også at når man avlet sammen hunder som passet til rasestandarden, ville neste generasjon være «rasetro» eller rasereine i forhold til foreldrenes linje, og det er der begrepet «renraset» kommer fra.
• Noen måtte selvfølgelig skrive og kontrollere rasestandardene, noe som betydde at det måtte opprettes et styrende organ for å overvåke fair play. Det var derfor kennelklubber ble opprettet.
• Fordelene med offisiell anerkjennelse
• Spiller det noen rolle om en sjelden rase eller en hybrid som cavapoo eller malshi får offisiell anerkjennelse?
• Det er faktisk fordeler med å stå på en kennelklubbs godkjenningsliste. Disse inkluderer
• Beskyttelse av utrydningstruede raser: Raseentusiaster kan samarbeide for å sikre antallet hunder som tilhører sjeldne raser.

Beskyttelse av rasens renhet: Med en database over renrasede avlsdyr hjelper dette oppdretterne med å velge avlsdyr som er stambokførte, men som ikke er nært beslektet. Dette fremmer genetisk mangfold, samtidig som hundene forblir renrasede.

Fremme av god rasehelse: Med et register over oppdrettere som samarbeider, kan raserelaterte helseproblemer identifiseres, testes for og til slutt utryddes.

Fremme av rasevelferd: Oppdrettere som ønsker å registrere seg, må arbeide for å oppnå godkjente standarder, noe som er til fordel for dyrevelferden.

Økt raseprofil: En renraset hund kan delta på hundeutstillinger og potensielt øke rasens profil og popularitet.

Hvordan kommer rasene med i kåringen?

(Bildekreditt: LKR Photography/Getty Images)

Ifølge amerikansk statistikk er bare to tredjedeler av de «kjente» hunderasene anerkjent av American Kennel Club. Hva er grunnen til dette?

Hindringer å forsere

Å registrere en rase er ikke bare et spørsmål om å fylle ut skjemaer. Det er komplisert og tar tid – minst 40 år i de fleste tilfeller.

Tenk på registreringsprosessen som en agilitybane, med mange hindringer som må forseres før du når mållinjen. Dette kan være komplisert. La oss ta en titt på hvordan den amerikanske kennelklubben (AKC) håndterer dette problemet.

AKCs krav for å registrere en ny rase er blant annet

Det må være minst 150 av hundene i live.

Det finnes en aktiv raseforening som promoterer hundene.

Det finnes en klar beskrivelse eller rasestandard for hundene.

Minst tre generasjoner med stamtavle er dokumentert i en stambok.

• Rasen er registrert i et legitimt utenlandsk eller innenlandsk register.
• Hundene har et pålitelig temperament.
• Rasen har eksistert i minst 40 år.
• Gåten om høna og egget
• Ok, så hvis en rase ikke er registrert i kennelklubben, hvordan kan den da være registrert i et «legitimt innenlandsk register»?
• Det er her andre organisasjoner kommer inn i bildet, for eksempel American Kennel Clubs Foundation Stock Service. FSS er en mellomstasjon der potensielle stamtavlehunder kan registrere en stambok som et middel til å etablere en avstamning.

Å komme gjennom nåløyet

Hvis vi går tilbake til eksemplet med Bull Arab og bruker den amerikanske kennelklubbens modell, la oss se hvordan det går med å bli registrert.

En hake i boksen for Bull Arab raseforeningen, fordi Australian Bullarab Breed Association (ABBA) representerer og fremmer disse hundene, og har laget en tydelig rasestandard.