Tidlig i morgentimene 26. april 1986 inntraff en katastrofal eksplosjon ved atomreaktoren Chornobyl – eller Tsjernobyl, som den vanligvis omtales som – i Ukraina, som da var en del av Sovjetunionen, og som for alltid endret historiens og vitenskapens gang. Da radioaktivt materiale spydde opp i himmelen, ble de omkringliggende områdene evakuert, og travle bygder ble forvandlet til spøkelsesbyer over natten. Men mens menneskene ble tvunget til å flykte, ble dyrene – deriblant hundrevis av tamhunder – etterlatt. Disse hundene skulle snart finne seg selv i et miljø mettet med stråling og uten menneskelig selskap. Nesten fire tiår senere er forskere nå i ferd med å finne ut hvordan hundene i Tsjernobyl klarte å overleve en av verdens største atomkatastrofer.
Hva skjedde med hundene i Tsjernobyl?
(Fotokreditt: Sergiy Romanyuk | Getty Images)
Området rundt Tsjernobyl-kraftverket, kjent som Tsjernobyl-eksklusjonssonen (CEZ), har stort sett vært ubebodd av mennesker. I etterkant av ulykken søkte beredskapsteam etter løshunder i den hensikt å avlive dem for å forhindre ytterligere spredning av radioaktivitet. Men på bakgrunn av stråling, hardt klima og begrensede ressurser har hundene i Tsjernobyl ikke bare overlevd – de har også blomstret.
Se om du kan lese ansiktsuttrykkene til disse kattene!
Da de menneskelige omsorgspersonene var borte, ble hundene tvunget til å klare seg selv. De forlatte bygningene og strukturene i sonen ga dem ly mot det tøffe været, mens skogene rundt tilbød ekstra matkilder i form av smådyr. Bemerkelsesverdig nok har villhundene i løpet av tiårene også dannet komplekse sosiale strukturer som sannsynligvis har bidratt til deres overlevelse. Hundeflokker samarbeider om å jakte, beskytte reviret sitt og passe på ungene sine. Dette sosiale samholdet er avgjørende i et miljø der ressursene er knappe og farene er allestedsnærværende.
Studie avslører genetiske forskjeller hos hunder rundt Tsjernobyls eksklusjonssone
(Fotokreditt: Konoplytska | Getty Images)
Tidlig i morgentimene 26. april 1986 inntraff en katastrofal eksplosjon ved atomreaktoren Chornobyl – eller Tsjernobyl, som den vanligvis omtales som – i Ukraina, som da var en del av Sovjetunionen, og som for alltid endret historiens og vitenskapens gang. Da radioaktivt materiale spydde opp i himmelen, ble de omkringliggende områdene evakuert, og travle bygder ble forvandlet til spøkelsesbyer over natten. Men mens menneskene ble tvunget til å flykte, ble dyrene – deriblant hundrevis av tamhunder – etterlatt. Disse hundene skulle snart finne seg selv i et miljø mettet med stråling og uten menneskelig selskap. Nesten fire tiår senere er forskere nå i ferd med å finne ut hvordan hundene i Tsjernobyl klarte å overleve en av verdens største atomkatastrofer.
Hva skjedde med hundene i Tsjernobyl?
(Fotokreditt: Sergiy Romanyuk | Getty Images)
Området rundt Tsjernobyl-kraftverket, kjent som Tsjernobyl-eksklusjonssonen (CEZ), har stort sett vært ubebodd av mennesker. I etterkant av ulykken søkte beredskapsteam etter løshunder i den hensikt å avlive dem for å forhindre ytterligere spredning av radioaktivitet. Men på bakgrunn av stråling, hardt klima og begrensede ressurser har hundene i Tsjernobyl ikke bare overlevd – de har også blomstret.
Se om du kan lese ansiktsuttrykkene til disse kattene!
Da de menneskelige omsorgspersonene var borte, ble hundene tvunget til å klare seg selv. De forlatte bygningene og strukturene i sonen ga dem ly mot det tøffe været, mens skogene rundt tilbød ekstra matkilder i form av smådyr. Bemerkelsesverdig nok har villhundene i løpet av tiårene også dannet komplekse sosiale strukturer som sannsynligvis har bidratt til deres overlevelse. Hundeflokker samarbeider om å jakte, beskytte reviret sitt og passe på ungene sine. Dette sosiale samholdet er avgjørende i et miljø der ressursene er knappe og farene er allestedsnærværende.
Studie avslører genetiske forskjeller hos hunder rundt Tsjernobyls eksklusjonssone
(Fotokreditt: Konoplytska | Getty Images)
I en studie fra 2023 publisert i tidsskriftet Science Advances har forskere undersøkt genomene til 302 hunder som bor i og rundt CEZ. Forskningen avdekket spennende genetiske forskjeller mellom hunder som bodde inne i kraftverket, og de som bodde i nærliggende områder som Tsjernobyl by og Slavutych. Hundene som bodde i umiddelbar nærhet av Tsjernobyl-kraftverket, var mer innavlet og hovedsakelig etterkommere av schæferhunder. Hundene i de omkringliggende byene hadde derimot en mer variert genetisk sammensetning, og lignet mer på moderne raser som man finner andre steder. Denne innavlen blant kraftverkshundene tyder på en mindre og mer isolert populasjon, noe som kan ha bidratt til unike genetiske egenskaper.
Det er interessant å merke seg at selv om disse genetiske forskjellene er tydelige, har forskerne ennå ikke funnet ut om de er direkte forårsaket av stråling. Ifølge Jim Smith, en miljøforsker ved University of Portsmouth som har studert Tsjernobyl-ulykken, er det vanskelig å fastslå hvilke genetiske mutasjoner som skyldes strålingseksponering kontra andre faktorer. Denne grunnleggende forskningen gir imidlertid et grunnlag for videre studier som tar sikte på å forstå de langsiktige virkningene av eksponering for lavgradig stråling på dyrs arvemasse.
Strålingens innvirkning på evolusjonen av andre dyr og levende organismer
Strålingsinduserte mutasjoner er ikke et nytt konsept. Forskere har allerede utforsket hvordan stråling kan akselerere naturlig seleksjon og fremkalle gunstige mutasjoner. For eksempel har romforskere bestrålt frø i verdensrommet for å utvikle avlinger som er tilpasset skiftende klima. I CEZ har tidligere studier dokumentert at andre arter – som bakterier, gnagere og fugler – har unike genetiske egenskaper, muligens som en respons på stråling.
Et bemerkelsesverdig eksempel er den østlige trefrosken (Hyla orientalis), som har en gunstig mutasjon i melanin, pigmentet som er ansvarlig for hudfargen. Frosker i CEZ er oftere svarte enn grønne. Forskerne mener at denne endringen hjelper dem med å nøytralisere og spre stråling mer effektivt.
Tidlig i morgentimene 26. april 1986 inntraff en katastrofal eksplosjon ved atomreaktoren Chornobyl – eller Tsjernobyl, som den vanligvis omtales som – i Ukraina, som da var en del av Sovjetunionen, og som for alltid endret historiens og vitenskapens gang. Da radioaktivt materiale spydde opp i himmelen, ble de omkringliggende områdene evakuert, og travle bygder ble forvandlet til spøkelsesbyer over natten. Men mens menneskene ble tvunget til å flykte, ble dyrene – deriblant hundrevis av tamhunder – etterlatt. Disse hundene skulle snart finne seg selv i et miljø mettet med stråling og uten menneskelig selskap. Nesten fire tiår senere er forskere nå i ferd med å finne ut hvordan hundene i Tsjernobyl klarte å overleve en av verdens største atomkatastrofer.
Hva skjedde med hundene i Tsjernobyl?
(Fotokreditt: Sergiy Romanyuk | Getty Images)
Området rundt Tsjernobyl-kraftverket, kjent som Tsjernobyl-eksklusjonssonen (CEZ), har stort sett vært ubebodd av mennesker. I etterkant av ulykken søkte beredskapsteam etter løshunder i den hensikt å avlive dem for å forhindre ytterligere spredning av radioaktivitet. Men på bakgrunn av stråling, hardt klima og begrensede ressurser har hundene i Tsjernobyl ikke bare overlevd – de har også blomstret.
Se om du kan lese ansiktsuttrykkene til disse kattene!
Da de menneskelige omsorgspersonene var borte, ble hundene tvunget til å klare seg selv. De forlatte bygningene og strukturene i sonen ga dem ly mot det tøffe været, mens skogene rundt tilbød ekstra matkilder i form av smådyr. Bemerkelsesverdig nok har villhundene i løpet av tiårene også dannet komplekse sosiale strukturer som sannsynligvis har bidratt til deres overlevelse. Hundeflokker samarbeider om å jakte, beskytte reviret sitt og passe på ungene sine. Dette sosiale samholdet er avgjørende i et miljø der ressursene er knappe og farene er allestedsnærværende.
Studie avslører genetiske forskjeller hos hunder rundt Tsjernobyls eksklusjonssone
