Selv om jeg liker tanken på at det finnes nok av de rette hjemmene der ute til alle kjæledyrene som trenger det, er jeg litt skeptisk. Derfor abonnerer jeg på nyhetsbrevet til No Kill Advocacy Center og prøver å lære så mye jeg kan om hvordan man kan redusere antallet hunder og katter på dyrehjem.
Kjernen i No Kill-bevegelsen er at overbefolkning av kjæledyr er en myte, og forrige ukes nyhetsbrev lovet et svar til dem som bruker forestillingen om overbefolkning som begrunnelse for å avlive hjemløse kjæledyr. Jeg ser selv (eller trodde i hvert fall at jeg gjorde det) at vi har for mange hunder og katter og ikke nok mennesker som vil ha dem, så jeg klikket på nyhetsbrevet for å se hvor jeg tok feil.
Ku forsøker å bryte seg ut av slakteriet. Takk Gud for det som skjer etterpå 
Annonse
No Kill oppgir denne statistikken for å bevise at det ikke finnes noe overbefolkningsproblem: Av de 5 millioner dyrene som kommer inn på dyrehjem hvert år, blir omtrent 3,5 millioner avlivet. I løpet av samme periode skaffer ca. 23 millioner familier seg hund og katt i hjemmet, og 17 millioner av disse har ingen faste ideer om hvor de skal skaffe seg disse dyrene. Så selv om de fleste skaffer seg kjæledyr fra andre steder enn dyreinternater, bør det fortsatt være nok hjem tilgjengelig for de 3,5 millioner som ikke kommer til å klare seg.
Nettsiden til No Kill Advocacy Center oppsummerer det slik: «Tallene viser at det hvert år er seks ganger flere mennesker som ønsker å skaffe seg et dyr enn det er dyr som blir avlivet på dyrehjem.» Hvis vi antar at disse tallene er noenlunde korrekte, er situasjonen forbløffende. Hvorfor kobler vi ikke disse 3,5 millioner hundene og kattene med familiene som vil ha dem, med tanke på at 23 millioner mennesker tar med seg kjæledyr hjem hvert år?
Jeg gikk tilbake til en ofte sitert Petsmart Charities-studie fra 2010. Den viste at 53 prosent av dem som tar med seg dyr hjem, får dem fra familie, som hjemløse eller «annet» (kanskje venner?) – ikke fra dyrehjem, oppdrettere eller dyrebutikker. Og det fikk meg til å lure på om disse 53 prosentene faktisk «ønsker å skaffe seg dyr»?
Det er en viktig distinksjon. Det er forskjell på det å aktivt søke etter et kjæledyr og det å gå med på å ta inn et fra et familiemedlem – eller til og med å finne et hjemløst dyr og bestemme seg for å beholde det. Det er forskjellen mellom å være planlagt og utilsiktet. Jeg mener ikke at disse dyrene nå er uønskede, men jeg synes det er rimelig å spørre: Kan vi med rette regne de 53 prosentene (12 millioner hjem) som «folk som ønsker å skaffe seg et dyr»?
Kan det i stedet dreie seg om mennesker som ikke hadde tenkt å skaffe seg et dyr i det hele tatt, men som av en eller annen grunn endte opp med et? I så fall må tallene og prosentandelene analyseres på en annen måte.
Og så har vi de 20 prosentene (ifølge studien) som går til oppdrettere eller dyrebutikker – kjøpere som antakelig har svært spesifikke krav til alder og utseende på dyret de tar med seg hjem. Selv om jeg liker å tro at jeg har stor innflytelse, har to bekjente av meg ved to anledninger i løpet av de siste to årene kjøpt hver sin 8 uker gamle renrasede franske bulldogger. Tror jeg at disse personene kunne ha vært like fornøyde med en omplasseringshund – rasehund, valp eller noe annet? Absolutt. Men de spurte ikke meg.
Poenget er at begge de to bekjente er ganske klar over at det finnes mange hjemløse kjæledyr, og at de valgte helt spesifikke hundetyper som ikke var lett tilgjengelige på krisesentrene. Folk vil ha det de vil ha, og det er deres lovlige rett å få det. I et utsøkt velformulert blogginnlegg utdyper Karel Minor fra Berks County Humane Society dette fenomenet og forklarer hvorfor det ligger mer bak dette problemet enn en umiddelbar tolkning av tallene.
Men tilbake til nyhetsbrevet og No Kill Advocacy Centers gjentatte påstand om at overbefolkning er en myte. Jeg antar at spørsmålet mitt er: Hva er verdien i en slik insistering? Faktum er at vi har for mange dyr som trenger et hjem – noen av dem har et utseende, en atferd eller en alder som ikke anses som ønskelig av en stor del av dyrekjøperne. Og det er et problem.
Nettstedet sier også at vi har en moralsk forpliktelse til å prøve, selv om vi ikke tror at det er mulig å unngå avlivning. Og det er jeg helt enig i. Vi må prøve.
Men å demonisere dyrehjemmene, forenkle prosessen, hevde at det kan løses over natten eller antyde at avliving alltid er et spørsmål om uengasjerte dyrehjemsansatte, er verken riktig eller nyttig. Det er ingen tvil om at mange dyrehjem drives på en dårlig, for ikke å si avskyelig måte. Men det finnes også dyrebeskyttelser som ikke har oppnådd null avlivninger, og som gjør alt de kan – billig sterilisering/kastrering, TNR, omfattende samarbeid med fosterhjem og dyrebeskyttelser osv. – for å holde dyrene friske, i live og tilregnelige.
Med nesten 80 % av hundene som hevdes å være ufikserte, må vi holde offentligheten like ansvarlig som vi holder dyrehjemmene ansvarlige. Vi må stemme på måter som viser at vi engasjerer oss for hjemløse dyr. Vi må melde oss som frivillige og donere ressurser til dyrehjemmene i lokalsamfunnene våre. Dette er ikke en «hvis de bare gjør det riktig, så går det bra»-situasjon. Vi har alle en forpliktelse.
