Kjære PureDogs lesere og venner
Det er et populært ordtak vi alle har hørt, som nå lyder: «Hver hund har sin dag.» Jeg foretrekker selvfølgelig «sin» fremfor «sin», fordi jeg mener at hunder har en sjel og, som levende vesener, fortjener å bli behandlet som mer enn bare gjenstander. I lys av dette vil jeg fortsette å velge «Hver hund har sin dag.»
Se om du kan lese disse kattenes ansiktsuttrykk!
Idiomatisk sett er uttrykket ment å oppmuntre og overtale oss til å fortsette selv når vi ligger nede. Til slutt vil vi seire, takket være en god dose både flaks og besluttsomhet. Da får vi vårt øyeblikk i solen og muligheten til å skinne.
Den gode, gamle, skarpsindige Shakespeare bidro til å popularisere uttrykket da han inkluderte de berømte ordene i «Hamlet». Uttrykket har imidlertid en historie som strekker seg langt tilbake i tid, helt tilbake til den første dokumenterte bruken av det i det første århundret i antikkens Hellas. Plutark skrev da: «Selv en hund får sin hevn», i et forsøk på å beskrive den berømte dramatikeren Euripides’ død, som ble drept av hunder. Den mer grusomme versjonen ble etter hvert til «A dogge hath a day», skrevet av Richard Taverner i 1539. Mer enn hundre år senere ble uttrykket forvandlet til «Every dog hath his day» av John Ray. Siden den gang har det dukket opp i både kjente tekster og i dagligtalen.
Det er så lett for en idé å bli omfavnet og bli en del av populærkulturen. Faktisk er det nok mange av oss som ikke engang er klar over hvor formuleringen kommer fra, selv om vi selv har hørt ordtaket bli brukt.
Vent litt med den tanken. Jeg lover å komme tilbake til det.
Noen hunder har dessverre hatt mer enn sin rettferdige andel av «tøffe» dager …
Nylig publiserte vi en artikkel som belyste likhetene og forskjellene mellom to raser: Cane Corso og Presa Canario. Det er ingen tvil om at begge disse rasene, i likhet med andre raser vi ønsker å informere leserne våre om – inkludert, men slett ikke begrenset til, pitbull, staffordshire terrier, dogo argentino, fila brasileiros, japansk tosa og amerikansk bøllehund – ofte er i overskriftene. Og når de er i nyhetene, er det vanligvis ikke fordi det er en feelgood-historie av allmenn interesse som får deg til å føle deg varm om hjertet.
Kjære PureDogs lesere og venner
Det er et populært ordtak vi alle har hørt, som nå lyder: «Hver hund har sin dag.» Jeg foretrekker selvfølgelig «sin» fremfor «sin», fordi jeg mener at hunder har en sjel og, som levende vesener, fortjener å bli behandlet som mer enn bare gjenstander. I lys av dette vil jeg fortsette å velge «Hver hund har sin dag.»
Se om du kan lese disse kattenes ansiktsuttrykk!
Idiomatisk sett er uttrykket ment å oppmuntre og overtale oss til å fortsette selv når vi ligger nede. Til slutt vil vi seire, takket være en god dose både flaks og besluttsomhet. Da får vi vårt øyeblikk i solen og muligheten til å skinne.
Den gode, gamle, skarpsindige Shakespeare bidro til å popularisere uttrykket da han inkluderte de berømte ordene i «Hamlet». Uttrykket har imidlertid en historie som strekker seg langt tilbake i tid, helt tilbake til den første dokumenterte bruken av det i det første århundret i antikkens Hellas. Plutark skrev da: «Selv en hund får sin hevn», i et forsøk på å beskrive den berømte dramatikeren Euripides’ død, som ble drept av hunder. Den mer grusomme versjonen ble etter hvert til «A dogge hath a day», skrevet av Richard Taverner i 1539. Mer enn hundre år senere ble uttrykket forvandlet til «Every dog hath his day» av John Ray. Siden den gang har det dukket opp i både kjente tekster og i dagligtalen.
Det er så lett for en idé å bli omfavnet og bli en del av populærkulturen. Faktisk er det nok mange av oss som ikke engang er klar over hvor formuleringen kommer fra, selv om vi selv har hørt ordtaket bli brukt.
Vent litt med den tanken. Jeg lover å komme tilbake til det.
Noen hunder har dessverre hatt mer enn sin rettferdige andel av «tøffe» dager …
Nylig publiserte vi en artikkel som belyste likhetene og forskjellene mellom to raser: Cane Corso og Presa Canario. Det er ingen tvil om at begge disse rasene, i likhet med andre raser vi ønsker å informere leserne våre om – inkludert, men slett ikke begrenset til, pitbull, staffordshire terrier, dogo argentino, fila brasileiros, japansk tosa og amerikansk bøllehund – ofte er i overskriftene. Og når de er i nyhetene, er det vanligvis ikke fordi det er en feelgood-historie av allmenn interesse som får deg til å føle deg varm om hjertet.
Hvorfor gir jeg dere denne bakgrunnshistorien? Vel, på det tilsvarende innlegget i sosiale medier om vårt nylige informasjonsstykke, fikk vi en kommentar som gjorde meg vondt. Selv om ordene gjorde vondt, tror jeg den større følelsen om hvordan vi – kollektivt – ser på og snakker om utvalgte raser er det som slo meg. Det er så mye misforståelser når det gjelder visse hunder.
Personlig hater jeg det, for hunder er bare de absolutt beste, reneste sjelene. De gjør livene våre rikere og mer givende. Å elske dem er en gave, nest etter å motta deres betingelsesløse kjærlighet. Og alle som har reddet en hund, vet at det egentlig alltid har vært hundene som har reddet oss.
Washington, en schnoodle, hviler på Jenna
Jenna med Goldie Hawn kort tid etter at hun ble reddet
Kommentatoren på Facebook-innlegget vårt om cane corso og presa canario skrev: «For meg er disse hundene som å ha et taktisk automatvåpen; jeg trenger ikke dette beskyttelsesnivået. Og jeg vil ikke ha en i nabolaget mitt.»
Le sukk.
Endring av narrativet om «aggressive» og «farlige» hunder
Etter å ha trukket pusten dypt inn, i et oppriktig forsøk på å bekjempe eventuelle dype forestillinger om disse spesielle rasene, gjorde jeg mitt beste for å svare med omtanke. Hvem er jeg til å vite hvor denne kommentatoren kommer fra? Kanskje har vedkommende selv hatt en dårlig opplevelse med en Cane Corso eller Perro de Presa Canario. (Forresten, jeg har nylig lært at flertallsformen av «Cane Corso» er «Cani Corsi». Så det er det). Uansett vet jeg det ikke, og jeg vil helst ikke komme med antagelser om det motsatte.
(Fotokreditt: Foto Zlatko | Getty Images)
Men jeg ser det som min plikt her på PureDogs å stå opp for våre hundevenner og bruke publiseringsmakten til noe godt. Derfor begynte jeg å skrive mitt svar. Det som strømmet fra hjernen min til tastaturet mitt var som følger:
Kjære PureDogs lesere og venner
Det er et populært ordtak vi alle har hørt, som nå lyder: «Hver hund har sin dag.» Jeg foretrekker selvfølgelig «sin» fremfor «sin», fordi jeg mener at hunder har en sjel og, som levende vesener, fortjener å bli behandlet som mer enn bare gjenstander. I lys av dette vil jeg fortsette å velge «Hver hund har sin dag.»
Se om du kan lese disse kattenes ansiktsuttrykk!
Idiomatisk sett er uttrykket ment å oppmuntre og overtale oss til å fortsette selv når vi ligger nede. Til slutt vil vi seire, takket være en god dose både flaks og besluttsomhet. Da får vi vårt øyeblikk i solen og muligheten til å skinne.
Den gode, gamle, skarpsindige Shakespeare bidro til å popularisere uttrykket da han inkluderte de berømte ordene i «Hamlet». Uttrykket har imidlertid en historie som strekker seg langt tilbake i tid, helt tilbake til den første dokumenterte bruken av det i det første århundret i antikkens Hellas. Plutark skrev da: «Selv en hund får sin hevn», i et forsøk på å beskrive den berømte dramatikeren Euripides’ død, som ble drept av hunder. Den mer grusomme versjonen ble etter hvert til «A dogge hath a day», skrevet av Richard Taverner i 1539. Mer enn hundre år senere ble uttrykket forvandlet til «Every dog hath his day» av John Ray. Siden den gang har det dukket opp i både kjente tekster og i dagligtalen.
Det er så lett for en idé å bli omfavnet og bli en del av populærkulturen. Faktisk er det nok mange av oss som ikke engang er klar over hvor formuleringen kommer fra, selv om vi selv har hørt ordtaket bli brukt.
Vent litt med den tanken. Jeg lover å komme tilbake til det.
Noen hunder har dessverre hatt mer enn sin rettferdige andel av «tøffe» dager …
